De første to ukene

To uker er allerede gått, og vi kan trygt si at vi setter pris på oppholdet i Sydney. I 14 Coogee Bay Road går også alt som smurt, de første ukene med vår kjære huseier Mario har vært bra, noe som kanskje ikke har vært så rart; vi har jo vært på samme bølgelengde som han (les: døgnrytme).

O-week

Noen dager etter vi kom, startet orientation week, eller O-week som ekte aussies kaller det (de er noen jævler på forkortelser – breakfast er brekkie, Australia er Oz og små barn er ankle biters).

O-week varte egentlig bare tre dager, men det sosiale opplegget ser aldri ut til å ta slutt, mye av grunnen til dette kan muligens være at vi ble med i en facebook-gruppe for utveklingsstudenter
der en viss Jon Shepard også er medlem. Jeg har aldri sett mannen før, men jeg tror han er min beste venn, han inviterer meg iallefall til sosiale hendelser hele tiden.
Vi skal prøve å gå litt, bare litt, nærmere inn på Sydneys uteliv i neste blogginnlegg (noe sensureres), men la det være sagt at alle vi møter er utrolig hyggelige mennesker!
Enten det er drosjesjåfører, bygningsarbeidere som venter på bussen, huseiere, andre internasjonale studenter eller studieveiledere (og takk og lov for det, vi har vært så mye oppe og mast på vår kjære Bridget Spicer at vi føler vi kjenner henne nå), er du en nær venn av dem etter ti minutter.

Skoleopplegget har ikke vært det helt store enda, vi har bare hatt et par forelesninger hittil.
Det er ikke så veldig mange studenter i de to tekniske fagene vi tar, og de aller fleste ser ut til å være asiatere. Vi ser fram til å bli kjent med disse og måle våre programmerings-ferdigheter opp mot dem...

Vi tar også et fag i ledelse og et i marinteknikk. Jeg gleder meg spesielt til sistnevnte, der det virker som "eksursjoner til stranden"-delen er større enn "teknikk"-delen (det var jo leit...).

Campus

Hver dag opplever vi dessverre de lange busskøene utenfor skolen, men heldigvis bare når vi går forbi dem. Det har absolutt sine fordeler å bo kun ti minutter fra skolen. Her om dagen var vi litt seint ute til en forelesning også, og da fant vi ut at vi faktisk kun bor fem minutter fra skolen. Gleder meg til å finne ut hvor nærme vi egentlig bor en dag vi virkelig har dårlig tid.

Campus på UNSW er en del større enn NTNU, det går noe slikt som 45.000 studenter her, og det er lett å bli borte i mengden. Allikevel møter man alltid folk man kjenner på stripa. Dette er en gågate som går gjennom deler av campus, og er på mange måter hjertet i UNSW.
Blandt mye annet befinner det seg også et stort rundt hus kalt Roundhouse (australiere liker beskrivende navn) som likner litt på Samfundet, og et treningsstudio.

Det er én stor studentorganisasjon kalt Arc, og flere små interessegrupper. Jeg har f.eks. tenkt å bli med i klatregruppa, mens Eirik skal dykke.

Oppfordringer

Vi har noen oppfordringer til deg som leser:

1. Gi lyd fra deg! Vi vil gjerne vite hva du driver med, hvordan ting er hjemme og hva du spiser til frokost. Kommunikasjonsmedium kan være i form av kommentarer på bloggen, facebook, e-post eller egen blogg etc. Det er veldig koselig for oss i det store utland å høre hvordan du har det i det lille innland :)
2. Vi håper at våre klassekamerater skriver egne blogger når de også drar på eventyr til utlandet – og som de sikkerhetseksperter vi er, har vi hacket oss frem til prototypbloggen til Tine og Anne som skal til Singapore (se link i høyre marg).

Nyhet! Du kan nå påvirke tunge beslutninger for Blokes down under. I spørreundersøkelsen til høyre, kan du nemlig påvirke hvilken norsk tradisjonell rett vi skal tilberede på middagspartiet vi er invitert til hos noen engelsktalende venninner.

Gutta nede under har det herlig!

-M&E

Førsteinntrykk

Nå har vi vært her en uke allerede - tiden flyr. Det har skjedd massevis siden vi kom, og er nå nogen lunde på plass i flat'en vår. La oss starte der vi stoppa i forrige innlegg.

Mario

Du har sikkert hørt at folk flest her nede lever og oppfører seg såkalt "laidback". Fyren du nå skal få høre om er inget unntak. Vi funderer faktisk på om han er selveste opprinnelsen til ryktet disse australienerne har fått på seg. Han er utvandret fra Kypros, ca 35 år, utdannet maskiningeniør, har to katter og bor i 1. etg. Han er også svært glad i strippeklubber og sørget for å ta oss med (foreldre, les: tvinge oss med) dit ved første mulige anledning. Spanderte gjorde han også, og da mener vi ikke øl eller inngangspengene... Møt Mario. Han er huseieren vår.

Det starta egentlig da vi på mandags formiddag, slitne, forvirrede og jetlagged stod på Study Abroad-kontoret på universitetet og slo nummeret hans på en telefon vi fikk låne. Da han omsider svarte tok det kanskje 40 sekunder med "Can you say it again please?", "What's the name of the road?", "Are you there?" før jeg (Eirik) måtte krype til korset og be en av de lokale ansatte dekryptere hva Mario prøvde å fortelle oss på telefonen. Personen som hjalp oss forstod jo tross alt den australske dialekten mye bedre enn oss, men likevel var det noe forvirring før adressen til vårt fremtidige hjem var skrevet ned på en hvit lapp. I ettertid har vi skjønt at vi garantert vekte han da vi ringte - klokka var jo ikke elleve engang!

Etter litt vandring mellom ulike kontorer og avdelinger på universitetet hadde vi snart skaffet oss det mest nødvendige (student-ID, bank, treningsstudiokontigent, internettforbindelse ++), før vi laffet avgårde mot adressen vi hadde fått hos Mario.

Etter kun 10 minutter, med koffert på slep, var vi fremme ved et stort hvitt hus. Det var ikk

e nummerert, så vi lurte litt på om vi var kommet rett først. Plutselig dukket Mario opp foran huset. "Hello you guys.. you the Americans yeh?" Aksenten høres ut som en blanding italiensk og australsk. Faktisk mangler

Mario kun en mørk hatt og dress, så ville han vært selveste mafiabossen. Sigar har han allerede, noe han forøvrig til stadighet røyker når han enten forbereder rom til nye innflyttende eller tar seg av vask av fellesrom her vi bor (ja, vi vasker kun egne rom!). Mario trodde trolig at vi var amerikanske pga. aksenten vi produserte over telefonen tidligere på dagen, og hadde antageligvis glemt at det var to norske gutter som han hadde avtalt visning med et par dager i forveien. Vi måtte rette på han og forklare hvem vi var, noe som egentlig førte til enda mer forvirring, da han forvekslet oss med to tyske gutter som skulle ankomme et par dager i etterkant. Stort sett alt Mario sier er morsomt og starter eller slutter med "ooh fuck". Det finnes ikke et snev av stress eller engstelse i noe samtaleemne, og alt kan ordnes enten før eller siden. Vi tror han foretrekker sistnevnte. Vi ble ført inn i det mellomstore hvite huset, som ligger beskjedent og velplassert i Coogee Bay Road. Etter litt omvisning i de to planene huset består av, bestemte vi oss for at her ville vi bo. Vårt førsteinntrykk av Mario som en veldig ålreit og avslappende fyr talte jo også positivt. At han er snill og behjelpelig fikk vi oppleve like etterpå da han viste oss rundt i lokalområdet som ligger like ved der vi bor. Etter å ha blitt guidet og informert om butikker, banker, mobiltelefonabonnementer, supermarked, ølserveringssteder og busstopp, tok han oss med på en kafé og spanderte kaffe på oss. Han bestilte seg selv en "flat white", noe vi i ettertid har oppfattet som hans favoritt etter enda flere kaffestunder sammen.

Dag nummer to, da vi egentlig hadde helt andre planer, ble vi enkelt og greit plassert i bilen hans for enda en opplevelsestur. Klokka var 12:00 og Mario hadde akkurat stått opp. "Oh fuuuck, it's so cold. I can't get up you know.. lying there freezing in my bed. Oh fuuuck mate. The cat got me up at last. I think I forgot to feed it yesterday, hehehe...". Mario avslutter ofte setningene sine med en herlig og laidback humring. Han tok oss med i en gammel, gammel bil. Destinasjon: Sydney Fish Market. Det hele ble en meget fin formiddag med mye vitsing, morsomme samtaleemner og veldig god fiskemat (reker på størrelse med små bananer). Mario er faktisk en ganske smart fyr, noe man kanskje ikke tror ved første øyekast. Men han er jo tross alt utdannet ingeniør... ;)

Boligsituasjonen vår

Okei, nå vet du litt om Mario. Mer skal det sikkert bli. Nå skal du få vite hvor vi bor og kort om nærområdet vårt. Vi bor i et hvitt hus, ideelt plassert i forhold til butikk, skole, strand og buss. Helt genial plassering faktisk, og spesielt dette og kostnad (3500 kr pr. mnd) veier opp for en litt lavere standard enn det vi er vant til. Sydney generelt og spesielt boligområder med nærhet til universitetet er veldig dyrt, og vi bor på hvert vårt møblerte rom med tilstrekkelig plass til det vi har med oss og oss selv. Eller sistnevnte er ikke helt riktig egentlig. Forfatter av dette innlegget har faktisk høynet senga si med tre stk madrasser for å komme over stabiliseringsstengene som sitter på endene av rammesenga. En passende MacGyver-løsning for å slippe å ligge i fosterstilling på natta, så nå dingler beina fritt utenfor og over sengekanten. Magnus var heldigere med myntkastet som avgjorde hvilke rom (og dermed seng) vi skulle plasseres i. Thomas, én av to andre klassekamerater fra NTNU som også er her nede, har inntil videre også flyttet inn i samme hus, som består av ca ti rom til utleie over lengre tid. Fellesrom som kjøkken, bad og vaskerom deler vi med andre jevnaldrende og hyggelige studenter og arbeidende fra hele verden. Internett har vi også, men vi frykter nedgradering til ISDN-hastighet når den månedlige dataoverføringsgrensa på 30GB fordelt på 12 mennesker er brukt opp! Heldigvis har vi alltid internett på skolen.

Se kartet under for en orientering om hvordan ting ligger fint plassert rundt oss her nede.

View Blokes down under in a larger map

Downtown Sydney

Bortsett fra oppstartsfase med ny bolig og forhold på universitetet (kommer i senere blogginnlegg) har det selvsagt være mange nye navn med tilhørende fjes, land og historie å lære seg. Veldig hyggelig har det også vært, og vi har så langt kommet i kontakt med amerikanere, spanjoler, tyskere og noen få nordmenn og dansker. Det er heller ingen mangel på festing, noe som sikkert medfører enda flere bekjentskaper. Men vi har vært downtown Sydney i mer enn bare partyhumør. Ta en titt på filmen under for å se hvordan ting kan gå for seg i dagen-derpå-humør, fjasende rundt i Sydney sentrum på en god søndag. Denne dagen kan undertegnede forøvrig minnes som en flott og morsom 24-års-bursdagsfeiring, med turismegalskap, restaurantbesøk (Magnus betalte) og mimring (erindring?) om kvelden i forveien.

Se filmen hos Facebook Video her.

Inntil videre får du bare glede deg til neste blogginnlegg. Blokes down under har det bra og sender de beste hilsener til deg som leser.

-M&E

Reisen

Etter at flyet hadde lettet, var Eirik og jeg (Magnus) nettløse og triste, men turen til London gikk ellers raskt og smertefritt for seg.
I London hadde vi fem timer på oss til reisen fortsatte mot Hong Kong, og det skulle ikke mye kjedsomhet til, før vi fant en morsom funksjon på Eiriks nye kamera; slow-mo.

Se filmen hos Facebook Video her.

Flyet vårt ble i tillegg forsinket, noe som førte til mer tid for produksjon av høykvalitets cinematografi.

Se filmen hos Facebook Video her.

Flymaten vi fikk var generelt bra, og ble servert av asiatiske flyvertinner med navneskilt som ikke hørtes helt asiatiske ut: "Pam", "Candy", "Chantal" og "Crystal"; var vi kommet til en pornofilm?

Flyturen var veldig lang, og som tips til alle vordende reisende med asiatiske fly, kan man slå ihjel masse tid ved å få forklart flere ganger hva frokosten består av...i vårt tilfelle var det visstnok scramber eggs.

Etter en kort stopp i Hong Kong med mye
tøy og bøy, var det på tide med den siste krampetrekningen mot Sydney.

Lange flyturer er kjedelige, men heldigvis har komtekere alltids med seg et eller annet man kan drive med, f.eks blogge om hvor kjedelige flyturer er (hmmm?). Som du ser til høyre er det ikke et problem for en ekte komteker å takle mobiltelefon, iPod, laptop, videokamera og fly-TV samtidig.

Personlig var jeg veldig klar for å lande, og selv om vi hadde dugelig med beinplass, var nok ikke Eirik helt fremmed for å komme seg av flyet heller.
Det gjorde da ikke saken veldig mye bedre at en mann tok seg mer enn dugelig med tid på den ene flydoen, noe som førte til et par irriterte flyvertinner som stod og banket på døren, og et fly som fløy sirkler over landingsstripa. Etter mye om og men (og sikker noe annet også), kom omsider shitbreak seg fri (vi har det på film), og vi kunne endelig gå inn for landing på australsk jord!

På flyplassen ble vi hentet av en hyggelig australier ved navn Daniel som kjørte alle de internasjonale studentene, en gjeng kjempehyggelige mennesker dit de skulle bo. Vi derimot, som de eneste i bilen uten fast bopel var en smule nervøse, men alt dette skulle ordne seg når vi senere møtte Mario – en person du som leser kan glede deg til å høre om i neste episode.

M&E

Ha det bra Norge!

Vi har lenge ønsket å dra utenlands for å studere. Nå skal det skje. Etter tre flotte år på NTNU er vi klar for nye eventyr, mennesker (ja vi er lei dere) og utfordringer da vi tar vårt fjerde år ved University of New South Wales (UNSW) i Sydney, Australia.

Du kan følge denne bloggen som venn, bekjent, klassekamerat, bekymret mor eller annen familie. Kanskje har du forvillet deg inn på denne siden, det er greit det også. Uansett skal vi, Magnus og jeg (Eirik), fortelle om tidenes år her på "Blokes down under". Året da gutta boys reiste vekk fra Trondheim for å oppleve noe nytt og ukjent. I Trondheim sier vi midlertidig hade til El-bygget, Sentralbygget, lesesalen, Dødens dal, Samfundet, Downtown, Crash, Den Gode Nabo, Grandiosa, Sesam, kjipe utleiere (E), gode stunder med klassekamerater og venner, IAESTE (E), fallskjermhopping (M), bedpres, Actorframe og alt annet vi har glemt. En hilsen til veldig mange klassekamerater og litt færre klassevenninner som i kveld samles i Sogndal hos Are for tidenes Sommerfest. "We'll be with you in spirit", altså vi er der med dere i spriten ;)

Så ble det Sydney og UNSW

Det har vært mye planlegging og utforsking det siste året. Vi har sannsynligvis trukket i enhver mulige tråd for å skaffe oss informasjon om året vi kan vente oss i Australia. Endelig er vi klare for reisen ned i alle fall. Takk og unnskyld til alle som har fått lide for vår uvisshet, fra nå av skal vi kun plage dere fra et annet land.

Dette skrives forøvrig på flyplassen på Gardemoen. Vi er et reisefølge på tre kompiser, M, E og Thomas som også skal studere ved UNSW. Jeg har kjøpt meg videokamera, og med tre andre digitalkameraer kan vi love god dekning av reisen nedover, og såklart livet der nede. Reisen starter i dag ettermiddag kl 16:55 fra Gardermoen. Vi skal innom London og Hong Kong før vi til slutt lander kl. 06 lokal tid på mandags morgen i Sydney. Der venter en ved navn Mario som visstnok har en plass jeg og Magnus kan bo. Vi aner ingenting om standard eller andre ting, kun at det er bra plassert i forhold til skole og strand. Dette blir moro!

Så tenk på oss der du sitter på Facebook (eller blokesdownunder.blogspot.com) og søndagssløver kl 22:00 (det er +8 timers tidsforskjell fra Norge), at vi befinner oss på andre siden av verden, jetlagged og reiselei, men klare (ikke trønderklare), etter en 30-timers reise. Vi er nå Blokes down under.

-E&M